Jobb

Anholdt og kryssforhørt på reportasjereise om kvinnelig sex-turisme

Noe av det siste jeg gjorde før jeg sluttet i VGTV for å begynne i ny jobb i TV 2 i 2013 var å reise til Gambia sammen med daværende journalistkollega Heidi Østhus Erikssen. Det endte med flere timer i avhør, en ufrivillig sightseeing i Banjul og at politiet stjal alle kameraer og datamaskinen.

Vi skulle dokumentere kvinnelig sexturisme. På forhånd hadde vi klarert med både konsulat og ambassade at vi reiste til landet som journalister, og fikk bekreftet at det ikke var behov for spesielle tillatelser. Også på flyplassen identifiserte vi oss som journalister, og ble smilende ønsket velkommen til landet.

Det ble en interessant uke med åpen jobbing på strendene og på nattklubber. Vi intervjuet unge gutter som fortalte om godt voksne europeiske kvinner som betalte for sex ved hjelp av pengestøtte, klær og mat.

Og filmet de “godt voksne” kvinnene som hemningsløst kastet seg ut i den afrikanske natten på Senegambias nattklubber, omsvermet av veltrente, unge gutter.

Det ble mange interessante og sjokkerende samtaler med unge gambiske menn og tenåringer som tegnet et bilde av kyniske kvinner, derav også norske, som opererte på nøyaktig samme måte som mennene vi har sett så mange reportasjer om fra nattklubbgatene i blant annet Thailand.

Vi la stort sett ikke skjul på at vi filmet, intervjuet og tok bilder til saken, og opplevde ikke at noen fra myndighetene grep inn. Jeg vet at de visste om oss, for Gambias daværende president Yahya Jammeh, “diktatoren som dreper sin egen familie for å beholde makten”, hadde stort sett oversikt over alt som skjedde i det lille vestafrikanske landet.

Den eneste gangen vi holdt det helt hemmelig og skjult at vi jobbet som journalister, var dagen da vi uten tillatelse oppsøkte og snakket med en pedofilidømt nordmann som sitter fengslet i Banjul etter stygge overgrep mot naboens små barn.

Jeg tok et bilde av fengselet fra utsiden som etter hvert skulle heve hvilepuls til relativt heftig hjertebank.

Etter en uke i landet, var det klart for avreise. Macen og minnekortene var fulle av bilder jeg var godt fornøyd med og jeg gledet meg til å komme hjem, redigere og publisere for leserne og seerne.

Men i resepsjonen på turisthotellet vi hadde bodd på, timer før vi skulle dra til flyplassen i Banjul, begynte problemene.

En svensktalende gambisk mann tar kontakt. Han sier vi må ta en prat, og at han kommer fra turistmyndighetene. Spørsmålene er mange: Hvem har dere intervjuet, hvorfor lager dere reportasje om sexturisme og hvor er det skjemaet som viser at du har tillatelse til dette? Brått befinner jeg og kollega Heidi oss ved et bord i et lite hyggelig kaffeselskap på utsiden av hotellet.

Flere har kommet til, og jeg skjønner etterhvert at vi skal stoppes av tre representanter fra landets etterretning eller sikkerhetspoliti. Det ene dokumentet som beviste hvem vi var og hva vi jobbet som, manglet selvfølgelig et stempel og det ble sådd tvil om vi i det hele tatt var journalister.

– Du må hente datamaskinen din, for jeg skal se på bildene dine, sier den ene, som stirrer med et intenst og svært lite vennlig blikk på meg.

Han registrerer nok ubehaget mitt. Det var ikke utløst av redsel, men av en fryktelig irriterende tanke som kvernet i hodet: Hvorfor i alle dager brukte jeg ikke, som jeg vanligvis gjør, noen timer hver dag på å laste opp bilder og videoer, slik at jeg hadde backup i tilfelle noe skjedde? Svaret var enkelt: Jeg var hele tiden bombesikker på at alt var i orden.

– Er du redd, hvorfor er du redd? Jeg ser det på deg, presser en av de andre, en ung mann i sorte bukser og hvit skjorte.

Jeg har svært lite lyst til å hente macen og forsøker å nekte. Da er beskjeden klar: Vi kommer til å finne alt uansett, så du kan velge selv. Hent macen, eller så gjør vi det.

Jeg skjønner at slaget er tapt og går gjennom resepsjonen, forbi alle de hvitrosa europeiske turistene som soler seg ved bassengkanten og henter som jeg fikk beskjed om datamaskinen. Men først, i en kjapp manøver på hotellrommet, drar jeg en bildemappe over fra macen til minnekortet på et lite kompaktkamera, sånn i tilfelle de vil slette bilder fra datamaskinen. Da har jeg i alle fall noen bilder å ta med hjem, var tanken.

– Du må bli med oss, er beskjeden. Hun blir igjen her, sier de og peker på min kollega Heidi.

Motvillig lar vi oss splitte, mens vi blir enige om at nå må vi ringe redaksjonen i Oslo for å informere. Heidi blir sittende igjen med en ukjent mann fra “innenriksdepartementet”, mens jeg og tolken som hadde hjulpet oss hele uken, ble tatt med i en sivil bil.

Første stopp: “Turistpolitiet”. En lite hyggelig og uniformert polititopp bak et stort og tungt skrivebord starter avhøret. Jeg ringer redaksjonen når han krever å få utlevert alt av teknisk utstyr. Sjefen min og politimannen snakker i telefon. Jeg hører han hevder at jeg har brutt gambisk lov. Jeg vet jeg ikke har gjort det. Og nekter å samarbeide i særlig grad. Timene går.

– Vi må videre. Du skal på politistasjonen, lyder beskjeden.

Jeg konfererer hele tiden med tolken, som sier at vi bare må jatte med. Jeg spør hvordan dette er for ham, om det er farlig og hva han risikerer.

– Det går fint, jeg må hjelpe deg. Om de kaster meg i fengsel er det ok, det har de gjort før også.

Han jobber selv i en gambisk avis, og vet så alt for godt at dette landet ved flere anledninger både har fengslet og torturert journalister. Men jeg er trygg, får jeg vite. De tør ikke gjøre noe med utlendinger, for Gambia er så utrolig avhengig av turismen.

Neste stopp er altså en ordentlig politistasjon. Jeg og tolken blir ført inn et stort murhus via en bakgård og opp en trapp. Inne på et trangt og enkelt kontor sitter neste mann som skal finne ut hvorfor vi vil ødelegge landets gode rykte. For nå handler det om det, ikke om manglende tillatelser eller papirer.


Jeg får beskjed om å finne frem macen, og har startet den opp da det brått kommer en sint kvinne inn. Hun skal anmelde et tyveri av en splitter ny flatskjerm-tv og det blir litt kaotisk der på den lille politistasjonen i Gambia. Politimannen har sitt svare strev med å få roet kvinnen.

Jeg benytter muligheten til igjen å flytte litt på noen bildemapper slik at de forhåpentligvis ikke blir så lette å finne. Tolken sender et lurt smil og viser diskrét en tommel opp under bordet. Undertegnede var nokså fornøyd med å klare å holde hodet kaldt.

Kvinnen med flatskjermen er sendt på dør, og det blir bildefremvisning for politiet. De forlanger å få se absolutt alt, bildene og videoopptakene fra nattklubbene. Det viser seg at vi har blitt overvåket av sivile politifolk hele uken.

– Vi så dere på nattklubben i går kveld, så jeg vet du har bilder, sier politimannen.

Intervjuene med strandguttene blir funnet frem på macen. Det er veldig ubehagelig å tenke på at de jeg har snakket med kanskje kan få problemer. Men politiet får ingen navn fra meg, selv om de maser fælt.

En mann med 4G og en kjip artikkel
Det er vanskelig å holde styr på hvem som er hvem av disse folkene fra politiet, turistpolitiet og innenriksdepartementet. Det som er sikkert er at vi skal på tur igjen, selv om jeg forsøker å si at vi har et fly å rekke.

– Det gir jeg blaffen i. Dette må gjøres, så dere får ikke reise, er svaret.

Vi må ut i bilen igjen, er beskjeden. Vi må snakke med en annen. Jeg aner ikke hvor vi ender, men på en gårdsplass i en litt sliten del av Banjul, sitter en mann på en veltet trestamme med en laptop. Vi hilser og han vil vise meg noe på internett, og kobler seg opp via et usb-modem.

– Disse britiske avisene har også vært her for å lage reportasje på turistene. Hvorfor vil dere ødelegge for oss, spør han og viser frem blant annet denne artikkelen fra Daily Mail.

Timene har gått og jeg er i tett kontakt med redaksjonen hjemme og min kollega som blir holdt igjen på hotellet. Det går bra sier hun, men må innrømme at det som hadde vært en veldig bra reportasjereise etter denne dagen også vil bli husket som et litt småkjipt første møte med det afrikanske kontinentet.

Mens jeg har vært på politistasjon-turne, har mannen fra myndighetene forsøkt å få også henne med vekk fra hotellet. Men hun fulgte planen vi rakk å legge: ikke forlat hotellet før jeg er tilbake.

Nå tikker klokken og det nærmer seg tiden vi må på flyplassen. Men mannen på trestammen sier at de nok må beslaglegge alle kameraer. Så da bærer det tilbake til hotellet. I en Toyota Hiace full av strenge menn, en norsk journalist og en gambisk hjelper som begynner å kjenne ubehaget sterkere enn han hadde medgitt tidligere på dagen.

Tilbake på hotellet sitter fremdeles kollegaen min. Vi veksler noen ord om hva som har hendt, før jeg blir loset inn i resepsjonen av politigjengen. Hotelldirektøren protesterer, men hele følget beveger seg nå til stor oppstandelse gjennom bassengområdet og til hotellrommet mitt.

Der får jeg beskjed: Finn frem alle kameraene dine, ellers så endevender vi hotellrommet. Det er ditt valg.

Så da blir det bildefremvisning igjen. Stillbildene på kameraene gås gjennom. Irriterte kommentarer og litt småkjefting på meg, som vil ødelegge for Gambia.

Ups og yes!
Da slår tanken meg. Bildet tatt på utsiden av fengselet der den pedodømte nordmannen sitter har jeg faktisk tatt ulovlig med kompaktkameraet, det eneste kamera de ikke har gått gjennom. Å fotografere et offentlig bygg, som attpåtil er et fengsel i et diktatur kan vel fort få meg i trøbbel?

– La meg sjekke det siste kameraet, det lille du har på nattbordet, sier en av dem og tvinger meg til å hjelpe ham å slå det på og sette det i fremvisningsmodus.

Jepp. Der ja. Nå er det gjort, tenker jeg, mens han begynner å bla i bildene.  Pulsen stiger.

Men så skjer “mirakelet”. Bildet fra fengselet er borte. Ja faktisk er alle bildene tatt med akkurat det kameraet den siste uken borte vekk. Det er bare mulig å se tre bilder, og de er testbilder tatt i redaksjonslokalene til VG i Akersgata før avreise.

Det ender kjipt, for alle kameraer og macen blir holdt igjen av politiet. Men en ting er jeg glad for, og det er at jeg dro den bildemappen på datamaskinen over på minnebrikken som tilhører kompaktkameraet. Det var det som lammet fremvisningsmodusen, og høyst sannsynlig gjorde at vi et par timer senere satt slitne, men lettet på flyet fra Banjul i retning Oslo.

I etterkant fikk jeg vite at tolken valgte å forlate Gambia noen uker, mens flere av mennene jeg hadde intervjuet på stranden ble oppsøkt av politiet med beskjed om aldri å uttale seg til journalister om sexturisme eller andre sosiale forhold. Tolken har det bra, og sier den dag i dag at dette er sånt man bare må regne med i Gambia.

Hvordan gikk det med reportasjen spør du kanskje? Joda, etter å ha involvert både ambassader og konsulater kom det en stor pappeske i posten til VG tre måneder senere. I den lå en småskadet men intakt mac og alle kameraene.

Til vår store overraskelse var ingenting slettet og minidokumentaren jeg og Heidi lagde ble den mest sette videoen på VGTV i 2013.

Skjermbilde 2017-11-27 kl. 09.57.42

Artiklene kan du lese her: “Gutter får klær, mat og husleie for sex” og “- Kvinnelig sexturisme er moderne slaveri”.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: