På bildet øverst ser du sykepleier Åge Bøyum (63) på hans kontor i Dnipro i Ukraina. I februar fikk jeg være med Åge på det som er en vanlig arbeidsdag som helseutsending for International Committee of the Red Cross – ICRC i Ukraina.
Dagen med Åge og de andre i teamet fra ICRC ble tilbrakt i baksetet på en landcruiser. Bilkolonnen som besto av tre biler, hvorav to fylt opp med medisiner og medisinsk utstyr, tok oss nesten 200 kilometer østover til to sykehus hvor det både behandles skuddskader og hvor ordinære helseoppgaver utføres.
Totalt kjørte vi 350 kilometer denne dagen, før sola sank og vi kjørte tilbake til Dnipro. På veien kunne vi se ødelagte hus, forlatte landsbyer og massiv militær tilstedeværelse.
Sykepleier Åge Bøyum i Ukraina, hvor han er delegat for ICRC bosatt i Dnipro. Bøyum transporterer medisinsk utstyr til sykehus nær frontlinjen øst i Ukraina under krigen. Foto: Roar Dalmo Moltubak/Røde Kors.
Åge, som forrige uke ble tildelt den høyeste utmerkelsen i Røde Kors, Florence Nightingale-medaljen, har vært på 16 oppdrag som «delegat» for Røde Kors. På listen av krig- og katastrofeområder han har vært i finner du feltsykehuset i Al Hol-leiren i Syria, Sierra Leone, tsunamiarbeid i Banda Aceh i Indonesia og en rekke andre røffe feltoppdrag.
– Jeg gjør dette fordi jeg vet at det kan gjøre en forskjell for mennesker, forteller Åge.
Dagen i felt ble det podcast av, og den kan du nå høre på Apple Podcast og Spotify, eller ved å søke etter «Rødt lys» der du lytter til podcast.
Har bomma og bomma på timing, rykka ut på kvelden med kamera bare for å konstatere at nordlyset ikke var synlig likevel. Men, denne uka ble det fullklaff🥳
Selvutløser ved Haga Golf i BærumUtsikt over Lommedalen fra Kolsås skitrekk
I 2011 og 2012 gjennomførte vi nærmere 30 fantastiske dykk ved øya Sipadan øst for Borneo. Sipadan-bilder blir jeg aldri lei av å kikke på🐠🦈🦑🦀🐙 (Foto: Ida og undertegnede)
Noe av det siste jeg gjorde før jeg sluttet i VGTV for å begynne i ny jobb i TV 2 i 2013 var å reise til Gambia sammen med daværende journalistkollega Heidi Østhus Erikssen. Det endte med flere timer i avhør, en ufrivillig sightseeing i Banjul og at politiet stjal alle kameraer og datamaskinen.
Vi skulle dokumentere kvinnelig sexturisme. På forhånd hadde vi klarert med både konsulat og ambassade at vi reiste til landet som journalister, og fikk bekreftet at det ikke var behov for spesielle tillatelser. Også på flyplassen identifiserte vi oss som journalister, og ble smilende ønsket velkommen til landet.
Det ble en interessant uke med åpen jobbing på strendene og på nattklubber. Vi intervjuet unge gutter som fortalte om godt voksne europeiske kvinner som betalte for sex ved hjelp av pengestøtte, klær og mat.
Og filmet de «godt voksne» kvinnene som hemningsløst kastet seg ut i den afrikanske natten på Senegambias nattklubber, omsvermet av veltrente, unge gutter.
Det ble mange interessante og sjokkerende samtaler med unge gambiske menn og tenåringer som tegnet et bilde av kyniske kvinner, derav også norske, som opererte på nøyaktig samme måte som mennene vi har sett så mange reportasjer om fra nattklubbgatene i blant annet Thailand.
Vi la stort sett ikke skjul på at vi filmet, intervjuet og tok bilder til saken, og opplevde ikke at noen fra myndighetene grep inn. Jeg vet at de visste om oss, for Gambias daværende president Yahya Jammeh, «diktatoren som dreper sin egen familie for å beholde makten», hadde stort sett oversikt over alt som skjedde i det lille vestafrikanske landet.
Den eneste gangen vi holdt det helt hemmelig og skjult at vi jobbet som journalister, var dagen da vi uten tillatelse oppsøkte og snakket med en pedofilidømt nordmann som sitter fengslet i Banjul etter stygge overgrep mot naboens små barn.
Jeg tok et bilde av fengselet fra utsiden som etter hvert skulle heve hvilepuls til relativt heftig hjertebank.
Etter en uke i landet, var det klart for avreise. Macen og minnekortene var fulle av bilder jeg var godt fornøyd med og jeg gledet meg til å komme hjem, redigere og publisere for leserne og seerne.
Men i resepsjonen på turisthotellet vi hadde bodd på, timer før vi skulle dra til flyplassen i Banjul, begynte problemene.
En svensktalende gambisk mann tar kontakt. Han sier vi må ta en prat, og at han kommer fra turistmyndighetene. Spørsmålene er mange: Hvem har dere intervjuet, hvorfor lager dere reportasje om sexturisme og hvor er det skjemaet som viser at du har tillatelse til dette? Brått befinner jeg og kollega Heidi oss ved et bord i et lite hyggelig kaffeselskap på utsiden av hotellet.
Flere har kommet til, og jeg skjønner etterhvert at vi skal stoppes av tre representanter fra landets etterretning eller sikkerhetspoliti. Det ene dokumentet som beviste hvem vi var og hva vi jobbet som, manglet selvfølgelig et stempel og det ble sådd tvil om vi i det hele tatt var journalister.
– Du må hente datamaskinen din, for jeg skal se på bildene dine, sier den ene, som stirrer med et intenst og svært lite vennlig blikk på meg.
Han registrerer nok ubehaget mitt. Det var ikke utløst av redsel, men av en fryktelig irriterende tanke som kvernet i hodet: Hvorfor i alle dager brukte jeg ikke, som jeg vanligvis gjør, noen timer hver dag på å laste opp bilder og videoer, slik at jeg hadde backup i tilfelle noe skjedde? Svaret var enkelt: Jeg var hele tiden bombesikker på at alt var i orden.
– Er du redd, hvorfor er du redd? Jeg ser det på deg, presser en av de andre, en ung mann i sorte bukser og hvit skjorte.
Jeg har svært lite lyst til å hente macen og forsøker å nekte. Da er beskjeden klar: Vi kommer til å finne alt uansett, så du kan velge selv. Hent macen, eller så gjør vi det.
Jeg skjønner at slaget er tapt og går gjennom resepsjonen, forbi alle de hvitrosa europeiske turistene som soler seg ved bassengkanten og henter som jeg fikk beskjed om datamaskinen. Men først, i en kjapp manøver på hotellrommet, drar jeg en bildemappe over fra macen til minnekortet på et lite kompaktkamera, sånn i tilfelle de vil slette bilder fra datamaskinen. Da har jeg i alle fall noen bilder å ta med hjem, var tanken.
– Du må bli med oss, er beskjeden. Hun blir igjen her, sier de og peker på min kollega Heidi.
Motvillig lar vi oss splitte, mens vi blir enige om at nå må vi ringe redaksjonen i Oslo for å informere. Heidi blir sittende igjen med en ukjent mann fra «innenriksdepartementet», mens jeg og tolken som hadde hjulpet oss hele uken, ble tatt med i en sivil bil.
Første stopp: «Turistpolitiet». En lite hyggelig og uniformert polititopp bak et stort og tungt skrivebord starter avhøret. Jeg ringer redaksjonen når han krever å få utlevert alt av teknisk utstyr. Sjefen min og politimannen snakker i telefon. Jeg hører han hevder at jeg har brutt gambisk lov. Jeg vet jeg ikke har gjort det. Og nekter å samarbeide i særlig grad. Timene går.
– Vi må videre. Du skal på politistasjonen, lyder beskjeden.
Jeg konfererer hele tiden med tolken, som sier at vi bare må jatte med. Jeg spør hvordan dette er for ham, om det er farlig og hva han risikerer.
– Det går fint, jeg må hjelpe deg. Om de kaster meg i fengsel er det ok, det har de gjort før også.
Han jobber selv i en gambisk avis, og vet så alt for godt at dette landet ved flere anledninger både har fengslet og torturert journalister. Men jeg er trygg, får jeg vite. De tør ikke gjøre noe med utlendinger, for Gambia er så utrolig avhengig av turismen.
Neste stopp er altså en ordentlig politistasjon. Jeg og tolken blir ført inn et stort murhus via en bakgård og opp en trapp. Inne på et trangt og enkelt kontor sitter neste mann som skal finne ut hvorfor vi vil ødelegge landets gode rykte. For nå handler det om det, ikke om manglende tillatelser eller papirer.
Jeg får beskjed om å finne frem macen, og har startet den opp da det brått kommer en sint kvinne inn. Hun skal anmelde et tyveri av en splitter ny flatskjerm-tv og det blir litt kaotisk der på den lille politistasjonen i Gambia. Politimannen har sitt svare strev med å få roet kvinnen.
Jeg benytter muligheten til igjen å flytte litt på noen bildemapper slik at de forhåpentligvis ikke blir så lette å finne. Tolken sender et lurt smil og viser diskrét en tommel opp under bordet. Undertegnede var nokså fornøyd med å klare å holde hodet kaldt.
Kvinnen med flatskjermen er sendt på dør, og det blir bildefremvisning for politiet. De forlanger å få se absolutt alt, bildene og videoopptakene fra nattklubbene. Det viser seg at vi har blitt overvåket av sivile politifolk hele uken.
– Vi så dere på nattklubben i går kveld, så jeg vet du har bilder, sier politimannen.
Intervjuene med strandguttene blir funnet frem på macen. Det er veldig ubehagelig å tenke på at de jeg har snakket med kanskje kan få problemer. Men politiet får ingen navn fra meg, selv om de maser fælt.
En mann med 4G og en kjip artikkel Det er vanskelig å holde styr på hvem som er hvem av disse folkene fra politiet, turistpolitiet og innenriksdepartementet. Det som er sikkert er at vi skal på tur igjen, selv om jeg forsøker å si at vi har et fly å rekke.
– Det gir jeg blaffen i. Dette må gjøres, så dere får ikke reise, er svaret.
Vi må ut i bilen igjen, er beskjeden. Vi må snakke med en annen. Jeg aner ikke hvor vi ender, men på en gårdsplass i en litt sliten del av Banjul, sitter en mann på en veltet trestamme med en laptop. Vi hilser og han vil vise meg noe på internett, og kobler seg opp via et usb-modem.
– Disse britiske avisene har også vært her for å lage reportasje på turistene. Hvorfor vil dere ødelegge for oss, spør han og viser frem blant annet denne artikkelen fra Daily Mail.
Timene har gått og jeg er i tett kontakt med redaksjonen hjemme og min kollega som blir holdt igjen på hotellet. Det går bra sier hun, men må innrømme at det som hadde vært en veldig bra reportasjereise etter denne dagen også vil bli husket som et litt småkjipt første møte med det afrikanske kontinentet.
Mens jeg har vært på politistasjon-turne, har mannen fra myndighetene forsøkt å få også henne med vekk fra hotellet. Men hun fulgte planen vi rakk å legge: ikke forlat hotellet før jeg er tilbake.
Nå tikker klokken og det nærmer seg tiden vi må på flyplassen. Men mannen på trestammen sier at de nok må beslaglegge alle kameraer. Så da bærer det tilbake til hotellet. I en Toyota Hiace full av strenge menn, en norsk journalist og en gambisk hjelper som begynner å kjenne ubehaget sterkere enn han hadde medgitt tidligere på dagen.
Tilbake på hotellet sitter fremdeles kollegaen min. Vi veksler noen ord om hva som har hendt, før jeg blir loset inn i resepsjonen av politigjengen. Hotelldirektøren protesterer, men hele følget beveger seg nå til stor oppstandelse gjennom bassengområdet og til hotellrommet mitt.
Der får jeg beskjed: Finn frem alle kameraene dine, ellers så endevender vi hotellrommet. Det er ditt valg.
Så da blir det bildefremvisning igjen. Stillbildene på kameraene gås gjennom. Irriterte kommentarer og litt småkjefting på meg, som vil ødelegge for Gambia.
Ups og yes! Da slår tanken meg. Bildet tatt på utsiden av fengselet der den pedodømte nordmannen sitter har jeg faktisk tatt ulovlig med kompaktkameraet, det eneste kamera de ikke har gått gjennom. Å fotografere et offentlig bygg, som attpåtil er et fengsel i et diktatur kan vel fort få meg i trøbbel?
– La meg sjekke det siste kameraet, det lille du har på nattbordet, sier en av dem og tvinger meg til å hjelpe ham å slå det på og sette det i fremvisningsmodus.
Jepp. Der ja. Nå er det gjort, tenker jeg, mens han begynner å bla i bildene. Pulsen stiger.
Men så skjer «mirakelet». Bildet fra fengselet er borte. Ja faktisk er alle bildene tatt med akkurat det kameraet den siste uken borte vekk. Det er bare mulig å se tre bilder, og de er testbilder tatt i redaksjonslokalene til VG i Akersgata før avreise.
Det ender kjipt, for alle kameraer og macen blir holdt igjen av politiet. Men en ting er jeg glad for, og det er at jeg dro den bildemappen på datamaskinen over på minnebrikken som tilhører kompaktkameraet. Det var det som lammet fremvisningsmodusen, og høyst sannsynlig gjorde at vi et par timer senere satt slitne, men lettet på flyet fra Banjul i retning Oslo.
I etterkant fikk jeg vite at tolken valgte å forlate Gambia noen uker, mens flere av mennene jeg hadde intervjuet på stranden ble oppsøkt av politiet med beskjed om aldri å uttale seg til journalister om sexturisme eller andre sosiale forhold. Tolken har det bra, og sier den dag i dag at dette er sånt man bare må regne med i Gambia.
Hvordan gikk det med reportasjen spør du kanskje? Joda, etter å ha involvert både ambassader og konsulater kom det en stor pappeske i posten til VG tre måneder senere. I den lå en småskadet men intakt mac og alle kameraene.
Brita Liholm i Røde Kors har både gitt beskjed til mennesker om at deres kjære har omkommet, og at de er i levende live. Ofte etter årevis med usikkerhet.
De siste ukene har jeg sammen med kollega Brita Liholm og i co-produksjon med Try sydd sammen 4 episoder om Røde Kors sin oppsporingstjeneste der mennesker som har kommet bort fra hverandre eller savner et familiemedlem etter krig, konflikt eller naturkatastrofer kan få hjelp. Fire enkelthistorier tar deg med inn i kulissene for en av de viktigste jobbene Røde Kors over hele verden gjør – hver dag.
EPISODE 1: Men han var ikke død
I første episode får du høre om en norsk kvinne som fikk en stor overraskelse da hun lette etter sin tyske fars grav. Planen var å besøke graven i sommerferien, men…..
Episode 2: Kvinnen på perrongen
Et uventet tips om en analfabet kvinne på et asylmottak i Norge førte Brita Liholm fra Røde Kors og en unge kvinne på en togreise – 11 år etter at mor og datter flyktet til Europa.
Episode 3: Nødmelding fra Middelhavet
Hva skjer med de som ikke kommer seg over Middelhavet på vei til Europa? Mange tusen mennesker har omkommet langs en av de viktigste flyktning- og migrantrutene i verden. Pårørende på begge sider av havet søker svar og Røde Kors jobber intensivt med å finne ut hva som har skjedd. I den tredje episoden av podcastserien «Savnet» av Røde Kors får du blant annet høre om en dramatisk nødmelding om en savnet baby og en uventet gjenforening.
Episode 4 av 4: Blindpassasjeren under toget
Etter å ha klamret seg fast under tog hele veien fra Hellas til Oslo S troppet en medtatt mann opp i resepsjonen hos Røde Kors i Oslo. Han hadde ett spørsmål: Har dere sett kona mi som flyktet fra Afghanistan for halvannet år siden?
Du kan også høre episodene ved å søke på Rødt Lys på Spotify, Apple Podcast eller andre steder du lytter til podcast!
Nå er et godt tidspunkt for å planlegge neste sommers utflukter i stedet for å grave seg ned i dagens utfordringer og kansellerte ferieplaner. I alle fall forsøke:)
Derfor kommer det her en post med noen bilder fra ett av forrige sommers høydepunkter, nemlig oppholdet i Tretopphyttene i Brummundal.
Utpressing, trusler – og de ville ryktene om norske journalister i Kisangani. Slik var det å jobbe med «kongosaken» de første årene.
La meg først slå fast det åpenbare: Opplevelsene journalister, fotografer eller diplomater hadde i Kongo fra våren 2009 frem til Joshua French kom tilbake til Norge 17. mai 2017, var aldri i nærheten av å være like krevende, farlig eller livsendrende som det de to norske draps- og spiondømte unge mennene gikk gjennom.
Likevel; for mange av oss som i alle disse årene har dekket den såkalte «Kongo-saken» både på bakken i Kisangani og Kinshasa og fra desker i Oslo, har saken satt spesielle spor og skapt minner som skiller seg markant fra andre jobboppdrag.
For min del er dette mobilbildet fra 15. august 2009 og minnene om det som skjedde bare sekunder etter at det ble tatt, en påminnelse om hvor uforberedt jeg var på det som møtte meg da jeg etter en lang reise på oppdrag for VGTV for første gang landet i Kisangani.
PARADERT: Tjostolv Moland og Joshua French måtte gå fra rettslokalet til fengselet de første dagene under den første rettssaken i Kisangani. Det ble etterhvert svært ampert. Foto: RDM.
Mer om bildet senere. Først: rammene og omstendighetene vi journalister havnet i.
I 2009 var det bare 7 år siden 160 mennesker ble massakrert i den lille byen under den Annen Kongokrig. Mannen som trolig sto bak drapene var Laurent Nkunda.
Nkunda, også kalt «Slakteren av Kisangani», ble måneder senere koblet til de to nordmennene som nå var mistenkt for å ha drept sjåføren Abedi Kasongo, en godt likt og respektert innbygger i Kisangani.
BLE PARADERT: Joshua French og Tjostolv Moland. Foto: Roar Dalmo Moltubak
Hvem var disse nordmennene? Var de leiemordere? Spioner? Hvorfor drepte de Abedi? Stemningen i og rundt rettssalen, et gammelt fransk kulturhus, var mildt sagt anspent fra dag en. Mange var rasende på de to fangene disse augustdagene for over åtte år siden.
Snart, og i flere omganger, skulle også alle andre nordmenn som kom til byen få søkelyset rettet mot seg.
Selv ankom jeg rettslokalet i Kisangani rett fra flyplassen 15. august 2009. Det var stekende varmt, salen var stappfull av tilhørere, og jeg fikk plassert bagasjen trygt inne i rettslokalet like etter at retten var satt.
Dette er det norsk presse så fra arbeidsrommet bak rettssalen i Kisangani i 2009. Det var stort sett fritt frem for fotografering og filming også i salen og fremme ved dommere og tiltalte.
Fra vårt utkikkspunkt i maskinrommet bakerst i det gamle franske teateret som ble brukt til rettssal, kunne vi norske journalister se venner av Kasongo, enken, barna og sjåførens kolleger.
Slik satt den norske pressen under den første rettssaken i Kisangani i 2009. Trangt, varmt, men med godt overblikk gjennom en luke i veggen bakerst i kultursenterets storsal. Foto: RDM.
Alle inntok de rettssalen for å få høre hva de to nordmennene hadde å si til sitt forsvar.
Fremst i salen satt to norske eks-soldater som hadde bestemt seg for å holde kjeft. De trodde alt de sa ville kunne bli brukt mot dem, noe de vel også fikk rett i.
Temperaturen i salen steg til kokepunktet allerede denne første dagen. Aktor ropte og skrek, mens det norske pressekorpset gjorde det vi kunne for å rapportere hjem både i bilder, video og tekst.
Så var dagen over. Moland og French ble ført ut bakdøren iført håndjern. Men hvor var bilen som skulle transportere dem tilbake til fengselet? Skulle de ikke slippe å bli paradert gjennom Kisanganis gater også tilbake til fengselet? Etter litt om og men ble det klart at de måtte gå gjennom byen, forbi alle sinte innbyggere som i uker hadde ropt om hevn.
Et dårlig valg
I kaoset besluttet jeg å ta med meg videokameraet ut på gaten for å filme marsjeringen. Jeg måtte jo levere når VG først hadde brukt masse penger på å sende ned en videojournalist i tillegg til de skrivende journalistene og fotografene.
Ut på gaten gikk også alle de andre journalistene, og det store antallet soldater sørget for at det føltes trygt å gå noen hundre meter for å få gode bilder av den absurde scenen der Moland og French ble ført gjennom gatene.
HISTORISK BILDE: Dette bildet, tatt av min tidligere kollega Kristian Helgesen, preget VG i august 2009. FAKSIMILE: VG.NO.
Men så smeller det. Følget hadde akkurat rundet et gatehjørne, og jeg var dypt konsentrert om å både klare å filme og å gå delvis baklengs, delvis sidelengs på jordveien som førte mot fengselet.
De sinte tilropene og det store antallet hissige, unge menn kom uten forvarsel. Mynter og småstein blir kastet mot French og Moland.
Tjostolv Moland og Joshua French måtte evakueres da hissige tilskuere flokket seg rundt de drapstiltalte nordmennene på første dag av rettsaken.
Ting skjer raskt. Bilmotorer ruses og før jeg vet ordet av det er både de drapstiltalte nordmennene og UDs representanter hastet inn i to biler som gir full gass og forsvinner.
Det er først da jeg oppdager at jeg er alene midt i en rasende folkemengde.
Noen kommer småløpende mot meg, mens de roper sint på fransk, eller lingala – ikke vet jeg. Jeg ser raskt rundt meg og skjønner at det ikke er noe poeng i å forsøke å løpe tilbake til rettsbygningen.
Reddet av kapteinslue
Veien er blokkert av mennesker. Jeg snur hodet og ser en militær person med det jeg antar er en kapteinslue og beslutter meg raskt for å søke tilflukt hos ham.
Jeg løper, og klarer akkurat i tide å løfte høyre fot slik at en som forsøker å sparke beinene under meg selv faller.
Jeg snur meg bakover, og ser brått et hvitt ansikt til. Det tilhører Dagbladets journalist Tore Bergsaker, og han løper også. Fra mobben og mot kapteinen. Kapteinen handler raskt. Med to fingre plystrer han høyt mot to menn på motorsykler. De adlyder det jeg antar var en ordre og i løpet av sekunder sitter vi to norske journalistene som passasjerer på hver vår motorsykkel.
Jeg klamrer meg fast, men før den fremmede motorsyklisten gir full gass, har det jammen meg hoppet en væpnet soldat overskrevs på sadelen bak meg. Det samme skjer for Dagbladets journalist.
Flukt i uvisshet Så da sitter vi der: To norske journalister i sandwich mellom fremmede mennesker på hver vår motorsykkel på full fart gjennom Kisangani, byen jeg aldri hadde vært i og ikke en gang visste hvor jeg skulle bo i.
Kjøringen etterlater mobben med en sky av rød sand.
Jeg husker tanken. «Fillern hva har jeg gjort. Hvem er disse folkene som har tatt oss med på motorsyklene sine og, ikke minst, hvor skal vi? Ser det ikke ut som vi er på vei ut av byen?»
– Vet de hvor vi skal, ropte jeg til Tore på den andre motorsykkelen.
– Jeg håper det, ropte han tilbake mens han han holdt seg fast til motorsyklisten, også han med en væpnet mann sittende bak seg på sadelen.
HILSEN HJEM: Dette var VGs kontor på Palm Beach Hotel i 2009.PLAST: To av VGs daværende utsendte nyter et rolig øyeblikk ved bassenget.ENKELT: Palm Beach Hotel har en blodig historie, men fungerte som en oase etter lange dager i retten.KONGO-ELVA: Utsikt mot KongoflodenRESTAURANTEN: I umiddelbar tilknytning til journalisthotellet lå det en utendørsrestaurant.RESTAURANTEN: I umiddelbar tilknytning til journalisthotellet lå det en utendørsrestaurant.MAT: Typisk middag på journalistenes hotell i Kisangani i 2009.
Det var noen nervepirrende minutter, til jeg endelig så en hvit murvegg der det stod «Palm Tree Hotel» malt med store bokstaver. Der skulle jeg bo, det husket jeg at jeg hadde blitt fortalt av kollegene mine.
Jeg må innrømme at det tok noen minutter før hvilepulsen var intakt, trygt innenfor murene rundt det slitne hotellet som skulle bli mitt hjem i flere perioder de neste årene.
Senere fikk jeg vite at massakren i 2002 hadde rammet hotellet og de ansatte hardt. Flere hadde blitt brutalt drept av Nkundas menn også her, inne på hotellområdet.
Palm Beach Hotel var ikke det beste i Kisangani, men det lå bare en kort løpedistanse fra FNs base i byen. Det kunne være greit å ha muligheten til å løpe til Monusco-styrkenes sikre område, dersom noe uforutsett skulle skje i det borgerkrigstruede landet.
Dagene i Kisangani går sin gang. Det som skjedde i rettssalen kjenner de fleste til. Det endte med en rekke dødsdommer, spionasjeanklager og erstatningssummer i trilliard-klassen.
Kisangani var ikke en veldig hyggelig by, selv om undertegnede lærte å kjenne flere av vaktsoldatene rundt og i rettslokalet som både hyggelige og vennskapelige. Noen sigaretter og flasker vann på de varmeste dagene bidro nok til nettopp dette.
Journalistenes fluktplaner Men motstanden og skepsisen mot oss tilreisende journalister var til tider stor. Hvorfor skulle vi være til å stole på, når de to andre, som vi både snakket med og hadde nær kontakt med, kaldblodig hadde myrdet kameraten, naboen og sjåføren deres Abedi? Hva var det vi diskuterte, ja til og med fleipet om, på språket de ikke forstod?
Det ble snakket i byen, det fikk vi vite.
På ett tidspunkt samlet UDs representant på stedet alle norske journalister på et rom på Palm Beach Hotel. «Det er dårlig stemning i byen, så vi vil råde dere til å holde en lav profil den nærmeste tiden» var beskjeden fra UD.
Vi fikk ikke mye informasjon om hva bakgrunnen var for dette, bare at rådet var å holde seg til hotellet og inne i rettslokalet på dagene da det var aktivitet der.
– De sier på lokalradioen at dere norske som er her, UD og journalistene, er agenter og har planer om å arrangere en flukt for Moland og French, fortalte en av de kongolesiske tolkene våre dagen etter.
Det viste seg at det etter noen uker hadde blitt en etablert sannhet at vi slettes ikke var journalister, men del av et komplott og på ett eller annet vis hadde planlagt å «redde» nordmennene fra sentralfengselet i Kisangani.
Senere har jeg fått vite at en journalist som hadde stilt litt for mange spørsmål om hvordan fengselet var bygget og hvor sikkert det var, trolig gav ekstra bensin på dette konspirasjonsbålet som var fyrt opp i Kisangani høsten 2009 og vinteren 2010.
Vanskelige reiseregninger
Men hvordan var det egentlig med disse korrupsjonsanklagene som kom mot norske journalister de første årene av «Kongo-saken»? Jo, det stemmer det, vi måtte betale mange «avgifter» til både den ene og den andre personen for å kunne jobbe der. Ja, for i det hele tatt å kunne være til stede i Kisangani. Noe var forståelige avgifter som flyplassavgift (det har vi jo i Norge også, selv om det neppe kreves inn kontant og puttes i lomma selv på den minste flyplassen i vårt langstrakte land) og avgifter for å leie strøm og internett i rettslokalene.
Andre forsøk på å presse penger ut av de tilreisende europeerne var mer overraskende og mindre forståelige.
Som den gangen en journalist fikk besøk av to representanter fra immigrasjonskontoret to uker etter ankomst. De banket på hotellromdøra hans en sen kveld og sa at han hadde med å betale 20 dollar, ellers kom han til å miste visumet sitt. (Dette, fikk jeg senere vite, var satt i scene som en hevnaksjon fra en fornærmet kongoleser, som mente den norske journalisten hadde vært frekk mot ham ved et par anledninger).
At det var et uvant stort pengekjør, selv for Afrika å være, det kan jeg skrive under på. 1 dollar her og 5 dollar der måtte man regne med å cashe ut for å få gjort det man skulle gjøre.
For hvem er vel interessert i å sitte 5 timer fast på en flyplass etter 15 timers reise kun av et skinnhellig antikorrupsjonsprinsipp, når det er du, i alle fall ifølge mannen i skranken, som har fylt ut feil rubrikk på det viktige skjemaet slik at man må betale avgift for nytt skjema?
Og når du for tredje gang har reist til det innerste av Kongos jungel og MÅ få snakket med nordmennene på cella om den utsatte rettssaken – skal du da dra hjem med uforettet sak fordi fengselssjefen spør fint om 10 dollar i fengselsavgift?
Det ble levert mange reiseregninger uten gyldige bilag til regnskapsansvarlige i norske redaksjoner de første Kongo-årene. Flere journalister hadde sågar med seg egne kvitteringsblokker, da dette var nærmest ikke-eksisterende hos flere tilbydere av ymse tjenester og varer.
Men hvem kan klage. Vi som dekket Kongo-saken bodde på hotell og ble ikke skutt og drept på jobben i en jungel eller dømt til døden
Joda sola går opp og sola går ned. Noe av det mest åpenbare her i verden – at sola går både hit og dit hver eneste dag – er trolig også av de mest fotograferte og publiserte motiver.
For min del er fotografering av solnedganger (og oppganger) alltid et høydepunkt på reiser, uansett hvor. Her er et utvalg solbevegelser jeg har nytt og fotografert på både jobb- og feriereiser jorda rundt – og her hjemme i Oslo.