«Man ser ikke så mye av krigen helt vest i Ukraina» er et utsagn jeg har hørt og selv uttalt noen ganger det siste halve året, etter å ha besøkt det krigsherjede landet for Røde Kors tre ganger siden februar.

For i storbyene Lviv, Ternopil og Khmelnytskyi vest i Ukraina ser mye relativt normalt ut, halvannet år etter at rakettene ødela og knuste hjem, skoler og forretningsbygg også her.

Men man hører krigen. Både gjennom gjentatte alarmer fra appen som varsler når det er raketter og droner på vei fra russisk side, og når de fysiske sirenene starter den umiskjennelige runden med kraftige advarsler om at noe er på gang.

Varslingssystemene er gode nå, og befinner man seg langt nok fra Ukrainas grenser i nord, øst og sør må man ikke alltid løpe umiddelbart for å søke beskyttelse i tilfluktsrommene. Det tar tid å sende luftbårne våpen innover i landet fra nabolandet.

Men alarmen vekker deg, jevnlig midt på natta eller en time eller to før du hadde planer om å stå opp, eller 5 minutter etter at du hadde falt i dyp søvn på kvelden og tenkte at nå, nå blir det en god natts søvn.

For sivilbefolkningen har alarmene blitt en vane, og for dem som bor nærmest nedslagsfeltene og konfliktlinjene betyr alarmene reell og ofte umiddelbar fare for å bli rammet av dødelige missiler.

For de som bor vest i landet betyr det også fare, siden det også her skjer at hus og hjem blir ødelagt, truffet av raketter.

Men først og fremst betyr det å aldri kunne forvente en natt uten å bli vekket av krigen og igjen måtte ta valget: Tilfluktsrom eller ta sjansen på å bli i senga.

Forrige uke intensiverte Russland sine tokt med droner, en iranskproduserte såkalt «loitering munition», som bier (venter) rundt målområdet noe tid, søker etter mål og angriper når et mål er lokalisert. Onsdag meldte NTB at 14 droner og en krysserraket ble skutt ned. Flere bolighus i Zaporizjzja-området ble skadet.

Har man først tatt valget og gått i tilfluktsrommet, må man bare vente til «faren over»-alarmen går.

På diverse telegram-kanaler, får man varsler om hvor mange droner som er sendt inn over Ukraina, basert på blant annet fysiske observasjoner fra folk i områdene nært grensen mot Russland.

På et interaktivt kart i en annen app kan man følge dronenes timelange ferd, og oblast (fylke) etter oblast fra øst til vest blir gradvis lys rød, rød og mørkerød. Når oblasten din er mørkerød, sirkler det droner over ditt hjemfylke på jakt etter et mål.

Oftest kommer dronene i grupper, fra 5-6 til 15-20. Og ofte blir flere grupper med droner sendt inn på ulike tidspunkt, slik at alarmene kommer og går etterhvert som en ny gruppe drone nærmer seg ditt område. Lys rød blir til mørkerød og deretter til hvitt – for så å bli lysrød igjen en time, to timer eller tre timer senere.

For sivilbefolkningen utgjør drone-alarmene en plagsom og stressende faktor i en hverdag man forsøker å gjøre så normal som mulig for seg og sine. Har man flyktet fra bomber og granater i øst, følger den digitale lyden av dronene etter.

Norges Røde Kors har gjennom samarbeid med ukrainsk Røde Kors finansiert og lagt til rette for mange arenaer der barn og voksne kan få det vi kaller psykososial støtte. Primært har dette vært tilbud om å snakke ut om og bearbeide inntrykk fra det som ofte har vært dramatiske situasjoner før og under flukten.

Men også det å leve i en slags fred langt fra de fysiske kamphandlingene kan fremme stress, redsel og uro.

Jeg håper barn og voksne på begge sider av konflikten en gang i nær fremtid kan legge seg om kvelden og vite med sikkerhet at dette, det blir en god natts søvn. Jeg håper alarmene som vekker mennesker, er dem de selv har stilt inn for å stå opp til skolen og arbeidet.