Jobb

Da jeg måtte flykte på motorsykkel i Kongo

Utpressing, trusler – og de ville ryktene om norske journalister i Kisangani. Slik var det å jobbe med “kongosaken” de første årene.

La meg først slå fast det åpenbare: Opplevelsene journalister, fotografer eller diplomater hadde i Kongo fra våren 2009 frem til Joshua French kom tilbake til Norge 17. mai 2017, var aldri i nærheten av å være like krevende, farlig eller livsendrende som det de to draps- og spiondømte ungguttene gikk gjennom.

Likevel; for mange av oss som i alle disse årene har dekket den såkalte “Kongo-saken” både på bakken i Kisangani og Kinshasa og fra desker i Oslo, har saken satt spesielle spor og skapt minner som skiller seg markant fra andre jobboppdrag.

For min del er dette mobilbildet fra 15. august 2009 og minnene om det som skjedde bare sekunder etter at det ble tatt, en påminnelse om hvor uforberedt jeg var på det som møtte meg da jeg etter en lang reise på oppdrag for VGTV for første gang landet i Kisangani.

KISANGANI, 15. august 2009
PARADERT: Tjostolv Moland og Joshua French måtte gå fra rettslokalet til fengselet de første dagene under den første rettssaken i Kisangani. Det ble etterhvert svært ampert. Foto: RDM.

Mer om bildet senere. Først: rammene og omstendighetene vi journalister havnet i.

I 2009 var det bare 7 år siden 160 mennesker ble massakrert i den lille byen under den Annen Kongokrig. Mannen som trolig sto bak drapene var Laurent Nkunda.

Nkunda, også kalt «Slakteren av Kisangani», ble måneder senere koblet til de to nordmennene som nå var mistenkt for å ha drept sjåføren Abedi Kasongo, en godt likt og respektert innbygger i Kisangani.


tiltalte gaar
BLE PARADERT: Joshua French og Tjostolv Moland. Foto: Roar Dalmo Moltubak

Hvem var disse nordmennene? Var de leiemordere? Spioner? Hvorfor drepte de Abedi? Stemningen i og rundt rettssalen, et gammelt fransk kulturhus, var mildt sagt anspent fra dag en. Mange var rasende på de to fangene disse augustdagene for over åtte år siden.

Snart, og i flere omganger, skulle også alle andre nordmenn som kom til byen få søkelyset rettet mot seg.

Selv ankom jeg rettslokalet i Kisangani rett fra flyplassen 15. august 2009. Det var stekende varmt, salen var stappfull av tilhørere, og jeg fikk plassert bagasjen trygt inne i rettslokalet like etter at retten var satt.

OVERSIKT
Dette er det norsk presse så fra arbeidsrommet bak rettssalen i Kisangani i 2009. Det var stort sett fritt frem for fotografering og filming også i salen og fremme ved dommere og tiltalte.

Fra vårt utkikkspunkt i maskinrommet bakerst i det gamle franske teateret som ble brukt til rettssal, kunne vi norske journalister se venner av Kasongo, enken, barna og sjåførens kolleger.

PRESSELOSJEN
Slik satt den norske pressen under den første rettssaken i Kisangani i 2009. Trangt, varmt, men med godt overblikk gjennom en luke i veggen bakerst i kultursenterets storsal. Foto: RDM.

Alle inntok de rettssalen for å få høre hva de to nordmennene hadde å si til sitt forsvar.

Fremst i salen satt to norske eks-soldater som hadde bestemt seg for å holde kjeft. De trodde alt de sa ville kunne bli brukt mot dem, noe de vel også fikk rett i.

Temperaturen i salen steg til kokepunktet allerede denne første dagen. Aktor ropte og skrek, mens det norske pressekorpset gjorde det vi kunne for å rapportere hjem både i bilder, video og tekst.


Så var dagen over. Moland og French ble ført ut bakdøren iført håndjern. Men hvor var bilen som skulle transportere dem tilbake til fengselet? Skulle de ikke slippe å bli paradert gjennom Kisanganis gater også tilbake til fengselet? Etter litt om og men ble det klart at de måtte gå gjennom byen, forbi alle sinte innbyggere som i uker hadde ropt om hevn.

Et dårlig valg 
I kaoset besluttet jeg å ta med meg videokameraet ut på gaten for å filme marsjeringen. Jeg måtte jo levere når VG først hadde brukt masse penger på å sende ned en videojournalist i tillegg til de skrivende journalistene og fotografene.

Ut på gaten gikk også alle de andre journalistene, og det store antallet soldater sørget for at det føltes trygt å gå noen hundre meter for å få gode bilder av den absurde scenen der Moland og French ble ført gjennom gatene.

Skjermbilde 2017-11-21 kl. 21.43.28
HISTORISK BILDE: Dette bildet, tatt av min tidligere kollega Kristian Helgesen, preget VG i august 2009. FAKSIMILE: VG.NO.

Men så smeller det. Følget hadde akkurat rundet et gatehjørne, og jeg var dypt konsentrert om å både klare å filme og å gå delvis baklengs, delvis sidelengs på jordveien som førte mot fengselet.

De sinte tilropene og det store antallet hissige, unge menn kom uten forvarsel. Mynter og småstein blir kastet mot French og Moland.

Her kan du se opptakene på VGTV, hvor jeg jobbet frem til 2013 før overgangen til TV 2.

Tjostolv Moland og Joshua French måtte evakueres da hissige tilskuere flokket seg rundt de drapstiltalte nordmennene på første dag av rettsaken.

Ting skjer raskt. Bilmotorer ruses og før jeg vet ordet av det er både de drapstiltalte nordmennene og UDs representanter hastet inn i to biler som gir full gass og forsvinner.

Det er først da jeg oppdager at jeg er alene midt i en rasende folkemengde.

Noen kommer småløpende mot meg, mens de roper sint på fransk, eller lingala – ikke vet jeg. Jeg ser raskt rundt meg og skjønner at det ikke er noe poeng i å forsøke å løpe tilbake til rettsbygningen.


Reddet av kapteinslue
Veien er blokkert av mennesker. Jeg snur hodet og ser en militær person med det jeg antar er en kapteinslue og beslutter meg raskt for å søke tilflukt hos ham.

Jeg løper, og klarer akkurat i tide å løfte høyre fot slik at en som forsøker å sparke beinene under meg selv faller.

Jeg snur meg bakover, og ser brått et hvitt ansikt til. Det tilhører Dagbladets journalist Tore Bergsaker, og han løper også. Fra mobben og mot kapteinen. Kapteinen handler raskt. Med to fingre plystrer han høyt mot to menn på motorsykler. De adlyder det jeg antar var en ordre og i løpet av sekunder sitter vi to norske journalistene som passasjerer på hver vår motorsykkel.

Jeg klamrer meg fast, men før den fremmede motorsyklisten gir full gass, har det jammen meg hoppet en væpnet soldat overskrevs på sadelen bak meg. Det samme skjer for Dagbladets journalist.

Flukt i uvisshet
Så da sitter vi der: To norske journalister i sandwich mellom fremmede mennesker på hver vår motorsykkel på full fart gjennom Kisangani, byen jeg aldri hadde vært i og ikke en gang visste hvor jeg skulle bo i.

Kjøringen etterlater mobben med en sky av rød sand.

Jeg husker tanken. “Fillern hva har jeg gjort. Hvem er disse folkene som har tatt oss med på motorsyklene sine og, ikke minst, hvor skal vi? Ser det ikke ut som vi er på vei ut av byen?”

– Vet de hvor vi skal, ropte jeg til Tore på den andre motorsykkelen.

– Jeg håper det, ropte han tilbake mens han han holdt seg fast til motorsyklisten, også han med en væpnet mann sittende bak seg på sadelen.

This slideshow requires JavaScript.

Det var noen nervepirrende minutter, til jeg endelig så en hvit murvegg der det stod “Palm Tree Hotel” malt med store bokstaver. Der skulle jeg bo, det husket jeg at jeg hadde blitt fortalt av kollegene mine.

Jeg må innrømme at det tok noen minutter før hvilepulsen var intakt, trygt innenfor murene rundt det slitne hotellet som skulle bli mitt hjem i flere perioder de neste årene.

Senere fikk jeg vite at massakren i 2002 hadde rammet hotellet og de ansatte hardt. Flere hadde blitt brutalt drept av Nkundas menn også her, inne på hotellområdet.

Palm Beach Hotel var ikke det beste i Kisangani, men det lå bare en kort løpedistanse fra FNs base i byen. Det kunne være greit å ha muligheten til å løpe til Monusco-styrkenes sikre område, dersom noe uforutsett skulle skje i det borgerkrigstruede landet.


Dagene i Kisangani går sin gang. Det som skjedde i rettssalen kjenner de fleste til. Det endte med en rekke dødsdommer, spionasjeanklager og erstatningssummer i trilliard-klassen.

Kisangani var ikke en veldig hyggelig by, selv om undertegnede lærte å kjenne flere av vaktsoldatene rundt og i rettslokalet som både hyggelige og vennskapelige. Noen sigaretter og flasker vann på de varmeste dagene bidro nok til nettopp dette.

Journalistenes fluktplaner
Men motstanden og skepsisen mot oss tilreisende journalister var til tider stor. Hvorfor skulle vi være til å stole på, når de to andre, som vi både snakket med og hadde nær kontakt med, kaldblodig hadde myrdet kameraten, naboen og sjåføren deres Abedi? Hva var det vi diskuterte, ja til og med fleipet om, på språket de ikke forstod?

Det ble snakket i byen, det fikk vi vite.

På ett tidspunkt samlet UDs representant på stedet alle norske journalister på et rom på Palm Beach Hotel. “Det er dårlig stemning i byen, så vi vil råde dere til å holde en lav profil den nærmeste tiden” var beskjeden fra UD.

Vi fikk ikke mye informasjon om hva bakgrunnen var for dette, bare at rådet var å holde seg til hotellet og inne i rettslokalet på dagene da det var aktivitet der.

– De sier på lokalradioen at dere norske som er her, UD og journalistene, er agenter og har planer om å arrangere en flukt for Moland og French, fortalte en av de kongolesiske tolkene våre dagen etter.

Det viste seg at det etter noen uker hadde blitt en etablert sannhet at vi slettes ikke var journalister, men del av et komplott og på ett eller annet vis hadde planlagt å “redde” nordmennene fra sentralfengselet i Kisangani.

Senere har jeg fått vite at en journalist som hadde stilt litt for mange spørsmål om hvordan fengselet var bygget og hvor sikkert det var, trolig gav ekstra bensin på dette konspirasjonsbålet som var fyrt opp i Kisangani høsten 2009 og vinteren 2010.

Vanskelige reiseregninger
Men hvordan var det egentlig med disse korrupsjonsanklagene som kom mot norske journalister de første årene av “Kongo-saken”? Jo, det stemmer det, vi måtte betale mange “avgifter” til både den ene og den andre personen for å kunne jobbe der. Ja, for i det hele tatt å kunne være til stede i Kisangani. Noe var forståelige avgifter som flyplassavgift (det har vi jo i Norge også, selv om det neppe kreves inn kontant og puttes i lomma selv på den minste flyplassen i vårt langstrakte land) og avgifter for å leie strøm og internett i rettslokalene.

Andre forsøk på å presse penger ut av de tilreisende europeerne var mer overraskende og mindre forståelige.

Som den gangen en journalist fikk besøk av to representanter fra immigrasjonskontoret to uker etter ankomst. De banket på hotellromdøra hans en sen kveld og sa at han hadde med å betale 20 dollar, ellers kom han til å miste visumet sitt. (Dette, fikk jeg senere vite, var satt i scene som en hevnaksjon fra en fornærmet kongoleser, som mente den norske journalisten hadde vært frekk mot ham ved et par anledninger).

At det var et uvant stort pengekjør, selv for Afrika å være, det kan jeg skrive under på. 1 dollar her og 5 dollar der måtte man regne med å cashe ut for å få gjort det man skulle gjøre.

For hvem er vel interessert i å sitte 5 timer fast på en flyplass etter 15 timers reise kun av et skinnhellig antikorrupsjonsprinsipp, når det er du, i alle fall ifølge mannen i skranken, som har fylt ut feil rubrikk på det viktige skjemaet slik at man må betale avgift for nytt skjema?

Og når du for tredje gang har reist til det innerste av Kongos jungel og MÅ få snakket med nordmennene på cella om den utsatte rettssaken – skal du da dra hjem med uforettet sak fordi fengselssjefen spør fint om 10 dollar i fengselsavgift?

Det ble levert mange reiseregninger uten gyldige bilag til regnskapsansvarlige i norske redaksjoner de første Kongo-årene. Flere journalister hadde sågar med seg egne kvitteringsblokker, da dette var nærmest ikke-eksisterende hos flere tilbydere av ymse tjenester og varer.

Men hvem kan klage. Vi som dekket Kongo-saken bodde på hotell og ble ikke dømt til døden.

3 comments

  1. Takk for et spennende innlegg. Ga meg innblikk i en side av Kongo-saken som var helt ukjent. Glad det ikke var meg som sprintet fra moben og mot den motorsykkelen. Godt skrevet.

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: